Grunnlaget for Internett skjedde under et prosjekt (US Defence Advanced Research Projects Agency) i andre halvdel av 1960-årene. Målet var å utvikle kommunikasjonsløsninger som bygde på et nytt konsept kalt pakkesvitsjing, som delte meldinger opp i et antall mindre pakker der alle fikk samme adresse. Pakkene skulle selv finne veien gjennom nettet, gjerne forskjellige veier, før de ble samlet igjen ved målet. Et slikt system ville kunne tilpasse seg situasjoner hvor deler av nettet var ute av funksjon i korte eller lengre perioder.
De første nett-tjenestene kom på plass rundt 1970. Først kom fjernpålogging og noe senere, i 1976, filoverføring og elektronisk post. I første halvdel av 1970-årene begynte også utviklingen av de første lokalnettene, og det ble klart at man ville få behov for en teknologi som kunne koble lokalnett sammen. Dette ble kalt internetting. For å knytte ulike nett sammen måtte det bygges såkalte «gateways» som kunne ta imot og videresende (rute) informasjon til globale adresser og håndtere forskjellige pakkestørrelser. I tillegg ville man trenge en mer fleksibel og robust transportprotokoll enn den som ble benyttet. Dette ga starten på utviklingen av TCP/IP (Transmission Control Protocol/Internet Protocol), som er grunnlaget for dagens Internett.
TCP/IP fikk etter hvert en så sentral posisjon at det ble besluttet å innføre den som standardprotokoll. Dette arbeidet var ferdig i begynnelsen av 1983. Resultatet ble «et nett av nett» kalt internet, også dette ble overvåket, vedlikeholdt og administrert. Fortsatt måtte alle tilkoblinger godkjennes.
Svært mange ønsket å koble seg til internet, men Darpa satte som betingelse at nettet i første rekke skulle brukes til forskning. Det første til at ordet «forskning» ble brukt i svært generell betydning, og etter hvert kunne både offentlige institusjoner, universiteter, høyskoler, og forskningsinstitutter koble seg til. Slik ble internet stadig utvidet, og fikk etter hvert en uoversiktlig infrastruktur uten klare grenser.
I 1986 påtok «National Science Foundation» seg ansvaret for å drive et høyhastighets stamnett som skulle knytte sammen de fem nyetablerte maskinsentrene i USA. Romfartsorganisasjonen NASA tok ansvaret for et tilsvarende nett. Disse nettene ble koblet sammen med egnede rutere og hadde tilknytning til Europa. Etter hvert ble den gjenværende delen av Arpanet rimeligere og det ble mer effektivt å benytte rutere og faste linjer med stor kapasitet. Mot slutten av 1980-årene ble derfor Arpanet faset ut, og dermed forsvant også Internett. I stedet kom et raskt nett og rutere kalt Internett. Dette Internett hadde ingen overordnet struktur, og hadde mange eiere og driftsorganisasjoner.
I begynnelsen av 1990-årene ble Internett åpnet for kommersiell bruk, og ble fort et forretningsområde preget av mye aktivitet. Over hele verden begynte private selskaper å selge Internett-abonnementer til firmaer og privatpersoner, abonnementer som kombinerte oppkoblingsmuligheter med et bredt spekter av tjenester: elektronisk post, World Wide Web, nyhetsformidling, nettprat, osv. Varebestilling og banktjenester ble også mulig.
Antallet brukere økte eksplosivt, særlig etter at World Wide Web-tjenesten slo gjennom(93/94), og mange firmaer så mulighetene for å bruke Internett til å markedsføre sine produkter. Reklame er derfor blitt et fast innslag på Internett. Her i den vestlige verden er det etter hvert blitt helt normalt at private boliger har tilgang til Internett, og skoler, internettkafeer og bibliotek sikrer tilgang til dem som ikke har det hjemme eller på jobb.
De første nett-tjenestene kom på plass rundt 1970. Først kom fjernpålogging og noe senere, i 1976, filoverføring og elektronisk post. I første halvdel av 1970-årene begynte også utviklingen av de første lokalnettene, og det ble klart at man ville få behov for en teknologi som kunne koble lokalnett sammen. Dette ble kalt internetting. For å knytte ulike nett sammen måtte det bygges såkalte «gateways» som kunne ta imot og videresende (rute) informasjon til globale adresser og håndtere forskjellige pakkestørrelser. I tillegg ville man trenge en mer fleksibel og robust transportprotokoll enn den som ble benyttet. Dette ga starten på utviklingen av TCP/IP (Transmission Control Protocol/Internet Protocol), som er grunnlaget for dagens Internett.
TCP/IP fikk etter hvert en så sentral posisjon at det ble besluttet å innføre den som standardprotokoll. Dette arbeidet var ferdig i begynnelsen av 1983. Resultatet ble «et nett av nett» kalt internet, også dette ble overvåket, vedlikeholdt og administrert. Fortsatt måtte alle tilkoblinger godkjennes.
S
I 1986 påtok «National Science Foundation» seg ansvaret for å drive et høyhastighets stamnett som skulle knytte sammen de fem nyetablerte maskinsentrene i USA. Romfartsorganisasjonen NASA tok ansvaret for et tilsvarende nett. Disse nettene ble koblet sammen med egnede rutere og hadde tilknytning til Europa. Etter hvert ble den gjenværende delen av Arpanet rimeligere og det ble mer effektivt å benytte rutere og faste linjer med stor kapasitet. Mot slutten av 1980-årene ble derfor Arpanet faset ut, og dermed forsvant også Internett. I stedet kom et raskt nett og rutere kalt Internett. Dette Internett hadde ingen overordnet struktur, og hadde mange eiere og driftsorganisasjoner.
I begynnelsen av 1990-årene ble Internett åpnet for kommersiell bruk, og ble fort et forretningsområde preget av mye aktivitet. Over hele verden begynte private selskaper å selge Internett-abonnementer til firmaer og privatpersoner, abonnementer som kombinerte oppkoblingsmuligheter med et bredt spekter av tjenester: elektronisk post, World Wide Web, nyhetsformidling, nettprat, osv. Varebestilling og banktjenester ble også mulig.
Antallet brukere økte eksplosivt, særlig etter at World Wide Web-tjenesten slo gjennom(93/94), og mange firmaer så mulighetene for å bruke Internett til å markedsføre sine produkter. Reklame er derfor blitt et fast innslag på Internett. Her i den vestlige verden er det etter hvert blitt helt normalt at private boliger har tilgang til Internett, og skoler, internettkafeer og bibliotek sikrer tilgang til dem som ikke har det hjemme eller på jobb.
Du kan lese mer om Internett her, her og her
-Ingvild
Kilder:
http://snl.no/Internett/historikk
http://www.est.hio.no/evu/fagstoff/webdesign/historisk.htm
Dette er alle artiklene våre:
Digital lyd og lydformater
Digital video og videoformater
Digitale begreper
Digitale bilder og bildeformater
Fremtidens internett
Hvordan datamaskinen er bygd opp
Internett: historikk
Nettlesere
Sosiale medier